Det var en gang en styrer, en barnehagelærer og en pedagogisk leder på disp. som var utkalt av rådmannen, fra sin trygge og nesten perfekte barnehage, ut i den skremmende og uforståelige kommunen for å kjempe om hans hjerte.

Uvitende og unnselige vandret de langs den lange og buktende veien, over brua hvor det skummet og brummet i elven, mot Sandvika og Thon hotell hvor de møtte flere grå kommuneansatte i samme ærend. Forsiktig satte de seg ned rundt «sitt» bord og så seg undrende omkring. Hva skulle de egentlig her? Og hva skulle til for at akkurat de tre skulle vinne rådmannens hjerte? Jo her skulle de kurses i innovasjon og ledelse. De skulle utvikle sin lederkompetanse og tilegne seg ny kunnskap om problemområder, tjenestesafarier, brukerreiser, problemstillinger, idéutvikling og prototyping. De skulle få ny innsikt og kanskje se Soria Moria i det fjerne. Veien til rådmannens hjerte gikk altså ikke gjennom magen, men hjernen. De kommuneansattes hjerner.

Tilbake i barnehagen ventet ni spente kolleger og femti nysgjerrige og lekne barn. Hva ville de tre utkalte komme tilbake med? Flere kompetente hender og fang? Mer spennende lekemateriell? Ekstra tid til veiledning, refleksjon og evaluering? Hva ville det egentlig innebære å vinne rådmannens hjerte?

De utkalte kom rakrygget og smilende tilbake til den nesten perfekte barnehagen. På sine første kursdager i kommunejungelen hadde de etter mye slit, strev og intens bruk av hjernen, endelig klart å finne noe som kunne kalles et problemområde. Ikke enkelt i en nesten perfekt barnehage, må vite. Personalet ble innvidd i innovasjonens herlige kosmos, med beskjed om at alle måtte skaffe seg innsikt i uteleken. Hvorfor fantes det barn som kjedet seg ute? Hvorfor var det barn som ikke vil ut og leke? Engasjerte ikke leken? Hvorfor var det voksne som ikke ville ut og leke? Var ikke de engasjerte? Hva foregikk egentlig ute? Tre nye musketérer ble valgt og skulle sendes ut på tjenestesafari for å skaffe innsikt til resten av personalet. To barnehager skulle besøkes i utetiden og musketérene skulle suge til seg alt som foregikk og dokumentere alt hva de opplevde. Samtidig gjorde resten av personalet sin tjenestesafari i sin egen nesten perfekte barnehage. De begynte å skaffe seg innsikt. Eller gjorde de egentlig det?

Det skulle de snart få svar på. Nå var nemlig tiden inne til å få besøk av damen fra kommunen. Hun skulle avgjøre om de hadde valgt den rette stien. De tre utkalte ventet i spenning, hvem var egentlig denne damen? Ville hun hjelpe dem videre i prosessen? De hadde selvfølgelig hørt rykter om heksen med det forgiftede eplet og trollet under brua, men også om den gode feen som hjalp prinsesser i nød. Hvilken personlighet hadde damen fra kommunen?
Endelig kom dagen da damen med flere personligheter kom til barnehagen. I fortryllende God fe stil syntes hun de tre utkalte hadde gjort en god jobb og var i startgropen på noe spennende. Selv om styreren allerede hadde løsningen på problemstillingen, ba hun dem om å bli stående en stund til i undringens dal, til de hadde skaffet seg enda mer innsikt og enda mer
kompetanse om innovasjon. Ved godt mot vinket de damen med flere personligheter farvel og så frem mot neste kurssamling.

Veien til Sandvika og Thon hotell var rettere og kortere på vei til samling nummer to. Under brua sildret Sandvikselven sprudlende ned mot fjorden. Med seg i skreppa hadde de en foreløpig problemstilling; Hvordan gi barna en spennende og variert utetid? På hotellet ventet de andre kommuneansatte med løftet hode og nysgjerrige blikk, før de alle ble kastet inn i en virvelvind av metoder som brukerreisen og 5 x hvorfor. Bortover den gule brostensgaten bar det og inn i innsiktens mangfoldige univers. De tre utvalgte strålte som stjerner og kunne ikke vente på å få komme tilbake i den nesten perfekte barnehagen for å ta med resten av personalet på brukerreise og selvkritisk spørsmålsrunde.

Kollegaene i den nesten perfekte barnehagen fikk bruke en halv planleggingsdag på å skaffe seg den nye innsikten de tre utkalte allerede var innehavere av. De tre utkalte diskuterte, lo og slåss mens de på alle tenkelige og utenkelige måter jobbet for å spisse problemstillingen. Dette var nemlig oppgaven de hadde til neste samling. Til slutt landet de på: Hvem er JEG i uteleken? Innsikten fortalte dem at problemet lå hos personalet ikke barna.

Damen med flere personligheter kom for å se hvor den nesten perfekte barnehagen var i prosessen. Den helt store entusiasmen for problemstillingen deres uteble, men siden hun ikke tilbød dem et rødt eple valgte de å holde seg tro til det de var kommet frem til. Likevel jobbet den store hjernen til den pedagogiske lederen på disp., den litt større hjernen til barnehagelæreren og den kjempestorestore hjernen til styreren videre. De var ikke helt fornøyde selv heller, det var som om spiret på slottet deres manglet.

Veien var tåkelagt da de la ut på samling nummer tre. De enset verken tiden det tok å gå, svingene på veien eller den uhyggelige stillheten under brua. Vel fremme på Thon hotell, tuslet de til bordet sitt uten å løfte blikket så de kunne se de smilende ansiktene som ønsket dem velkommen tilbake på kurs. Litt motløse hørte de på entusiastiske kursledere som kvitret om idéutvikling og idéprioritering. De tre utkalte var ikke klare til å utvikle idéer langt mindre prioritere idéer før problemstillingen var i boks.
Eureka! Jammen fikk de det til! Det er utrolig hva tre hjerner i forskjellige størrelser kan ruge ut av gullegg. Hvordan kan jeg utvikle mine samspillsferdigheter med barn? Det var jo dette de hadde sett hele veien, alt bunnet og grunnet i samspillet mellom barn og voksen. Nå ble det vind i serkene. De produserte og prioriterte idéer som til slutt endte opp i et konsept med spenstig tittel som de var superstolte av. Spenstighet er en viktig ting, spesielt i overskrifter og titler, såpass hadde de da lært i dette lederutviklingsprogrammet.
Videre ble det med stor iver laget spørsmål som skulle stilles til foreldre og andre som personalet skulle svare på. For å få mer innsikt…Ingen av de tre utkalte kjente isvinden som blåste dem i nakken mens de frydefullt fulgte den røde tråden sin tilbake til start. De skulle likevel ikke få danse lenge i glasskoene sine, klokken var i ferd med å slå tolv.

I det det tolvte slaget var i ferd med å tone ut kom damen med flere personligheter inn gjennom den nesten perfekte barnehagens port. Forventningsfullt åpnet de døren for henne da
hun med søt røst ba dem slippe henne inn. Skrekkslagne oppdaget de at hun denne dagen hadde to hoder på skuldrene sine. To hoder med hver sin munn som ropte med hes røst: Dere har gjort FEIL! Alle de tre utkalte bøyde ulykkelig nakken og ba for konseptet sitt. Men damen med flere personligheter var urokkelig; Dere må ha fokus på uteleken ikke samspillet! Her ville gjerne barnehagelæreren dele noen av sin pedagogiske synspunkter med damen, men ble i stedet sparket hardt på leggen av styreren. De lysket damen så godt de kunne…
…lyske ja, vet egentlig alle her hva det betyr? Det visste ikke personalet i den nesten perfekte barnehagen heller, ikke før de ble med på LUPeventyret. Alle bortførte kongsdøtre lysker alltid trollet. Det vil si at de tilfredsstiller trollet med en god hodebunnsmassasje. Og de tre utvalgte ønsket virkelig å tilfredsstille damen med de mange personlighetene.
Altså, de lysket damen så godt de kunne og fikk skjøvet henne ut av døren, de fulgte henne med blikket mens hun lukket seg ut gjennom porten og igjen var blitt til feen med glitrende vinger. Hun vinket optimistisk til dem med tryllestaven sin og forsvant til bussen.

Nå trodde kanskje du at de tre utkalte ville gi opp og underkaste seg Trollet. Trollet er den kaos-krusedulle-streken som viser at man faktisk har lov til å bevege seg i sirkler og frem og tilbake, som er like langt, i denne innovasjonsprosessen. Den ble vist frem på første samling. Til og med rådmannen, hvis hjerte alle er ute etter, sa på samme samling at det er lov å gjøre feil. De tre utkalte hadde tenkt feil og nå skulle kjerringene reises.

De ni av personalet som sto igjen, ga de tre utvalgte en hel dag med blanke ark og fargestifter til å rette feilen fra i går. Ut av denne rausheten fyltes de tre utsendte med ny motivasjon. De gikk igjennom alle notater og materiale fra samlingene de hadde deltatt på. Foreldrene til Maxi-barna (skolestarterne) etterlyste mer samarbeid på tvers av avdelingene slik at alle Maxi-barna ble bedre kjent med hverandre. Personalet hadde observert at de samme barna til tider knuffet vel mye på hverandre, kjedet de seg? Å kunne kjede seg i blant er sunt, men ble det for få utfordringer for dem? Kunne opplevelsene i barnehagen bli bedre om Maxi-barna fikk være en stor gruppe hver dag? Ville dette også kunne gagne de yngre barna? Ut i fra disse tankene sprang problemstillingen «Hvordan fylle barnas «sekk» med gode barndomsminner?» . Og etter ny idémyldring var hele to konsepter klare. To konsepter med de mest spenstige titler dere kan drømme om.
På vei til samling nummer fire marsjerte de tre utvalgte på den brede, rette veien, de trampet over Sandvikselven så brua knakte under dem. På Thon hotell hilste de høylytt på alle som de møtte på vei til bordet sitt. Tiden var kommet for å lage en prototyp. De tre utkalte klippet og limet og kreerte en prototyp i tredimensjonal form. Planer ble lagt for uttesting, nye lokaler tatt i bruk, nye barnegrupper dannet og personalet flyttet på. Her skulle barnehagen omorganiseres til det beste for barna. Og dere, damen med flere personligheter holdt tommelen opp for dem. Fornøyde med livet trasket de tre utkalte tilbake til den nesten perfekte barnehagen for å teste ut prototypen.

Og her er de i dag, testingen er utført. Nye erfaringer er gjort. Ny innsikt og kunnskap er tilegnet. Omorganiseringen skjer fyllest i 2019. Kanskje bidrar den til å fylle barnas «sekk» med flere gode barndomsminner, kanskje ikke. Kanskje blir det riktig, kanskje blir det feil.
Det får de ikke vite før de har prøvd. Og kanskje, kanskje vinner de rådmannens hjerte uansett.
Snipp, snapp, snute, så er LUPeventyret ute…

Barnehagelærer Ellen Hedvig Johansen og Ellen Nordahl, styrer, Åsterud barnehage